Guiden er den du stoler på når været snur og terrenget blir bratt. I sommer fikk Norge for første gang en felles standard for hva en guide minst må kunne – og nå er Uteguiden med på å utforme sertifiseringen som skal bygge på den.
Det er guiden som leser snøen før dere går uti flanken, som ser på himmelen før kajakkene settes på vannet, og som vet hvasom skal gjøres om noe går galt. Likevel har det til nå ikke funnes noen fellesbeskrivelse av hva en guide i Norge faktisk skal kunne.
I juni kom NS 11011:2026 Guider –Grunnleggende kompetanse fra Standard Norge. Den er en del av en størresatsing fra regjeringen på et tryggere og mer profesjonelt reiseliv. I juli la næringsministeren frem fire nye grep for bransjen, blant dem støtte til en sertifiseringsordning for guider og en innsatsgruppe som skal ta et krafttak mot useriøse aktører. Sertifiseringsstandarden ventes i første halvdel av 2027.
Et gulv, ikke et tak
Standarden beskriver det alle guider bør ha med seg, enten de viser deg en bygate eller en fjellrygg: kunnskap om norsk natur, kultur og lokalsamfunn, vertskap og gruppeledelse, risikovurdering,sikkerhet og førstehjelp, regelverk, etikk og bærekraft. Kravet er minst 300 timer, omtrent like mye arbeid som 10 studiepoeng.Det er et minimum. Standarden er ikke en full guideutdanning, og den dekker ikke det tekniske – å lede en gruppe ned en elv, opp en klatrerute eller over en snødekt rygg. Den kompetansen kommer i tillegg.
Derfor sitter vi ved bordet
Uteguiden har gått inn i Standard Norgeskomité for reiseliv, SN/K 634, og er med i arbeidsgruppen som ser på hvordan en frivillig sertifisering kan se ut.
– Vi trenger høyere kompetanse i guidebransjen og tydeligere forventninger til hva som skal til for å jobbe som guide i Norge, sier Erlend K. Ringstad, guide- og områdesjef i Uteguiden. – Men vi må unngå et system som ser utmerket ut på papiret og som blir for krevende eller for dyrt å gjennomføre i praksis.
Vi kjenner hverdagen i et guideselskap: små marginer, korte sesonger og mange guider som kommer fra andre land for å jobbe her noen måneder i året. Skal en frivillig ordning bli tatt i bruk, må den anerkjenne erfaringen og utdanningen guidene allerede har, fungere også for utenlandske guider, være overkommelig i tid og pris – og måle hva folk faktisk kan i felt, ikke bare hva som står på papiret.
